Mestring uten medaljer

Mestre

Det er skummelt om det «å mestre» ender opp med å bli synonymt med å «vinne» eller «bli best»? Jeg mener det er forskjell på å vinne, det å bli beste, bedre enn de andre, og det å mestre noe. Mestring kan vel så gjerne, og kanskje enda oftere, handle om å «stå han av», kommer seg gjennom, og det å stå stødig gjennom og etter stormen.

Vi lever i en til tider utpreget konkurransetidsalder. Det konkurreres på de fleste fronter. Hjemme, i barnehagen, på skolen, på jobben, blant kollegaene og vennene. Og det konkurreres i alt. Flest, mest, kortest, lengst, størst, minst, raskest, saktest, høyest, lavest. Ja, og ikke minst yngst og eldst. Fra vi er helt nyfødt blir vi målt og veid. Foreldre får beskjed om barnet ligger under, over eller på gjennomsnitt.

Det sies at dagens ungdom er «generasjon prestasjon». Hvem gjorde dem til det? Var det ungdommen selv eller var det vi? I vår iver etter å konkurrere, skapte vi prestasjonsgenerasjonen selv? Var det vi som ga dem opplevelsen av at det var om å gjøre å være best, i alt? Og kan det hende vi samtidig tok fra dem mestringsfølelsen? I så fall er det viktig at vi gir den tilbake.

Jeg pleier å si at jeg ikke eier konkurranseinstinkt. Det er vel både rett og galt. Det er rett fordi jeg svært sjeldent finner motivasjon av å skulle konkurrere mot andre. Jeg er ikke opptatt av å vinne. Men, det er også feil fordi jeg elsker å utfordre meg selv. Kall det gjerne konkurrere med, eller mot, meg selv. Ikke nødvendigvis fordi jeg vil bli bedre enn sist, raskere på løperunden, eller ta flere knebøy enn sist. Nei, det er mer at jeg elsker å utfordre meg i å gjøre nye ting. Mestre noe jeg til nå ikke har mestret! DET gir meg motivasjon og ikke minst en stor porsjon mestringsfølelse!

Og det er da jeg tenker at «mestring» ikke handler om å vinne, være best eller bedre enn andre. Men, snarere å våge å utfordre seg selv. Våge å gå ut i det ukjente, møte livets motstand og utfordringer. Mestring handler om å ha verktøy å ta i bruk når livets stormer blåser. Dette tenker jeg er mye av det som ligger i ordet «Livsmestring» som er kommet inn i den nye rammeplanen for barnehagene. Å bygge et livsfundament i betong, som barnet kan stå stødig på gjennom livet. Og i tillegg fylle opp barnets mentale verktøykasse. En kasse du skal kunne hente strategier og løsninger fra når du senere møter livets helt normale opp og nedturer.

Dermed blir mestring noe annet, noe mer og noe langt viktigere enn å vinne og bli bedre enn andre. Det blir til noe menneskelig, noe varmt, og noe helt essensielt vi alle trenger. Følelsen av å ha evne og krefter til «å stå han av», og leve godt i livets opp- og nedturer.

Og hva som venter deg ved mestrings-målstreken, se det bestemmer du selv 😊